Barnet har rett til hvile, fritid og lek, og til å delta i kunst og kulturliv.

Skal, skal ikke ...

For tre år siden ble jeg kjent med en munk på bussen fra Phnom Penh til Siem Reap. Jeg hadde vært på seminar med rektor og skulle hjem for å feire nyttår med Rikke og Nicolai. Buntha, som munken het, skulle til Angkortemplene for første gang. Han lurte på hvorfor jeg satt og leste i en bok om buddhismen. Jeg fortalte jeg ønsket å lære om landets kultur og religion.

I samtalen kom vi inn på hans valg om å bli munk. Han vokste opp hos tanta, langt fra by. En dag fikk han tilbud om å bli munk. Han var 11 år gammel og ønsket å gjøre som kameraten. Han løp hjem og spurte tanta og hun lot ham ham få lov. Han gjorde et valg som gav ham skolegang. Jeg møtte ham 10 år seinere og holdt på med bachelorgraden sin ved universitetet i Phnom Penh.

Munkelivet her i Kambodsja er hardt. Det kunne han fortelle meg i dag da jeg møtte ham ved gjestehuset jeg bor. Han gikk i moderne dongeribukser og stilig skjorte. Han valgte å forlate munkeordenen for et par år siden.

Han viste meg stolt passet sitt som viste at han nå bor i Thailand. En norsk familie finansierer mastergraden hans. Han har vært heldig. Jeg ble overrasket over at det var bilde av ham som munk. ”I Thailand er jeg en munk, men i Kambodsja er jeg ikke”.
Er det noe en kan velge slik fra dag til dag? Så enkelt er det altså, eller kanskje så vanskelig er det... Det handler om å holde liv i håpet om å kunne få en god framtid. Det handler om å overleve.

En lørdag med såper, krydder, oljer og lys

Where am I? 6th place

Holocaustdagen 2010

Mens skoleungdommene i Kristiansand markerer Holocaustdagen 2010, har jeg vært med lærerstudentene fra PTTC Siem Reap til Tuol Sleng og Extraordinary Chambers in the Courts of Cambodia. Det har vært en spennende dag, hvor studentene fikk høre og lære om Kambodsja sin fortid. Det er ikke mye de har hørt om Røde Khmer. Lærer har fram til det siste året hatt forbud mot å undervise om nyere historie.

Undervisning om Røde Khmer er nå blitt tillat og skoleelever og lærerstudenter får gratis buss for å lære med om de grusomheter som Røde Khmer påførte sitt eget folk.

 Bildene og torturredskapene gjorde inntrykk på lærerstudentene.

Reisen var lang for studenten, og det var ikke lett å holde seg våken under foredraget i rettshuset. Studentene fikk en innføring i hvordan rettsakene fungerte og filmen My father ble vist. Her kan du se dokumentarfilmer om Røde Khmer.

Her kan du lese om hva Kjetil Grødum, PhD stipendiat og forskningskoordinator ved Stiftelsen Arkivet, skriver om fengselsdirektøren Duch og saken hans.

THE NEW REGIME

Poem by Sarith Pou in Corpse Watching

No religious rituals.
No religious symbols.
No fortune teller.
No traditional healers.
No paying respect to elders.
No social status. No titles.

No education. No training.
No school. No learning.
No books. No library.
No science. No technology.
No pens. No paper.

No currency. No bartering.
No bying. No selling.
No begging. No giving.
No purses. No wallets.

No human rights. No liberty.
No courts. No judges.
No laws. No attorneys.

No communications.
No public transportation.
No private transportation.
No traveling. No mailing.
No inviting. No visiting.
No faxes. No telephones.
No social gatherings.
No chitchatting.
No jokes. No laughter.
No music. No dancing

No romance. No flirting.
No fornication. No dating.
No wet dreaming.
No masturbating.
No naked sleepers.
No bathers.
No nakedness in showers.
No love songs. No love letters.
No affection.

No marrying. No divorcing.
No martial conflicts. No fighting.
No profanity. No cursing.
No shoes. No sandals.
No toothbrushes. No razors.
No combs. No mirrors.
No lotion. No make up.
No long hair. No braids.
No jewelry.
No soap. No detergent. No shampoo.
No knitting. No embroidering.
No volored clothes, exept black.
No styles, exept pajamas.
No wine. No palm sap hooch.
No lighters. No cigarettes.
No morning coffee. No afternoon tea.
No snacks. No desserts.
No breakfast (sometimes no dinner).

No mercy. No forgiveness.
No regret. No remorse.
No second chances. No excuses.
No complaints. No grievances.
No help. No facors.
No eyeglasses. No dental treatment.
No vaccines. No medicines.
No hospitals. No doctors.
No disabilities. No social diseases.
No tuberculosis. No leprosy.

No kites. No marbles. No rubber bands.
No coockies. No popsicle. No candy.
No playing. No toys.
No lullabies.
No rest. No vacations.
No holidays. No weekends.
No games. No sports.
No staying up late.
No newspapers.

No radio. No TV.
No drawing. No painting.
No pets. No pictures.
No electricity. No lamp oil.
No clocks. No watches.

No hope. No life.
A third of the people didn’t survive.
The regime died.

Familiegjenforening

For et par dager satt jeg som vanlig ved frokostbordet og spiste mine to egg. Ned kom et ektepar. Hun så asiatisk ut og han europeisk. Det viste seg at de kom fra New Zealand, men opprinnelig var han fra Holland og hun fra Kambodsja. Som alltid når en er ute og reiser, så deler en erfaringer ved reisen. Jeg kommer aldri til å glemme hennes minner.

Ni år gammel var hun sist hun var i Kambodsja. Landet var tatt over av Røde khmer og alle måtte flykte. Moren døde av sult på flukten. Hun selv klarte å komme seg til en flyktningleir i Thailand hvor hun ble sendt videre til New Zealand. Ikke visst hun alderen og ikke visste hun hvor resten av familien var.
Ca 35 år etter, reiste hun til sitt hjemland sammen med sin mann og spurte seg rundt etter folk med samme etternavn som henne. Plutselig var det en dame som visste hvem hun var. Brødrene hennes ble kontaktet og det ble en uventet familiegjenforening.

Her ser dere bildet av henne og brødrene. Det skulle vært to søstre til, men både de og foreldrene døde av sult og sykdom under Røde khmer.

Jeg lover etter beste evne...

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle finne speidervenner her ved lærerutdanningen. Tirsdag fikk vi den ære å få være med på speideropptakelse her ved PTTC. Alle andreårsstudenter ble tatt opp som speidere. De stod flott på rekke og rad og høre på den ene talen etter den andre med fire forvirrede nordmenn og tre lattermilde munker på podiet. Etter å ha stått fint beredt ble speiderløftet utført med venstre hånd på flagger og høyre hånd opp.

Det var en høytidelig og flott seremoni. Munkene velsignet speiderne med hellig vann. Han tok riktig godt i der han kastet det rundt, mens studentene prøvde høflig å unngå den værste spruten.

Etter alle hadde fått sitt speiderskjerf og lue, var det oppstilling for kamera. Om du ser nøye, ser du fire malplasserte nordmenn i øverste rekke. Søren at jeg glemte speideruniformen min!

Åpning av ny skole

Jeg ble invitert med på åpning av en ny barneskole som ligger like ved busstasjonen her i Siem Reap. Skolen ble bygd av en tysk organisasjon Children’s dream . Angi bruker sin pensjonisttilværelse til å bygge skoler og barnehager. Hun brenner for at barna i Kambodsja skal få en god utdanning. På skolene er det også førskoler, hvor barna bl.a. lærer engelsk.

Da jeg ankom åpningen, ble jeg overrasket av musikk, sang og dans. Jeg var forberedt på offisielle embetsmenn som holdt lange taler og munker som velsignet stedet , men ikke flott sang og musikk av skolebarn. Skolebarna som spilte og sang kom fra en naboskolen Wat Bo, vennskapskolen til Møvig skole. Lurer på om mellomtrinnet på noen norske skoler klarer å prestere lignende??

Lunsjtid på PTTC Siem Reap (Provicial Teacher Training College)

Hus med strandlinje

Rett i turistfella

Det ble vanskelig denne gangen å ikke gå i turistfella. Å reise ut til den flytende byen i Tonlé sap er en opplevelse, og en skulle tro at her kunne en sitte i ro på båten og suge til seg alle inntrykk. Det var mange inntrykk å ta inn. En hel landsby som levde på båter. Der hadde de kjøkkenhager, fiskeoppdrett, krokodiller, basketballbane, skoler, kirker, kafeer, kommunehus og alt det en landsby skal ha. Det er fasinerende å se hvordan barna manøvrerer seg fram med båter og baljer. De har en annen skolevei enn barn flest. Små barn som bare kan krype, beveger seg rundt som om det ikke sto om livet. Hva om de falt i vannet?!!! Tenker de ikke barnesikring eller? Jo heldigvis, noen gjør. Jeg så ihvertfall en husbåt med gjerde foran utgangen. Velsignet være dem, tenkte jeg.

Båten vi kjørte med, tok oss med til en butikkbåt eller rettere sagt to forskjellige. I den ene butikken ville de ha oss til å kjøpe bøker til skolen for en blodpris. Jeg har mistanke om at de bøkene ville bli solgt videre og ikke komme fram til barna. Vi kjøpte ikke bøkene.

I den andre butikken, hvor det var krokodiller, fiskeoppdrett og restaurant, dukket det opp to søte jenter. De bar om halsen mitt største mareritt - SLANGE!!!! Oh my, som jeg hater dem, slangene altså, men jentene var så bedårene. Jeg klarte ikke å motstå, jeg måtte bare ta bilde. Og der gikk jeg på... One dollar madam! Ja, ja, det er visst ikke så annerledes her enn fornøyelsesparkene hjemme. Alt må betales for. Det har vi kanskje oss selv å takke for når alt vi gjør dem til er et spennende bildemotiv...

Where am I? 5th place

This one is too easy, but still it is a must:)

Where am I? 4th place

Where am I? 3rd place

If you have been to Siem Reap, I know you have been here! Where is it?

Reisebrev til studentene på PED142 ved UiA

Where am I? 2nd place

Do you know, let me know!

Where am I? 1st place

Anyone been to Siem Reap? This is a competition. Now and then I will put out videos from different places in Siem Reap. Do you know where the places are, let me know and maybe you will get a surprise:)

Kildesortering i Siem Reap

Klokka er 11 på kvelden. Det yrende livet i sentrum av Siem Reap har roet seg. De fleste butikker og restauranter har stengt. Bare søppelsekkene utenfor de stengte dørene vitner om en travel dag.
Jeg nyter stillheten i gaten. Plutselig ser jeg et par gutter som endevender søppelsekkene som ligger på gaten. De plukker ut flasker og papp. Litt lengre borte står en mann med en sykkel. Han har hengende to sekker på sykkelen sin. På den ene siden blir flaskene lagt. På den andre siden, den sammenlagte pappen.

Slik fungerer altså kildesorteringen i et u-land. Lurer på hvor resten av søpla finner vei…

Back in Siem Reap

This is my first day in Siem Reap. It is a bit different from what I remember three years ago. It looks different, but the atmosphere is the same. I am so happy to be back. My first morning I spent on finding a moto to use for my five weeks. I did eventually. On my way I walked by the river, and here you can see some of the morning activities: