Skal, skal ikke ...

For tre år siden ble jeg kjent med en munk på bussen fra Phnom Penh til Siem Reap. Jeg hadde vært på seminar med rektor og skulle hjem for å feire nyttår med Rikke og Nicolai. Buntha, som munken het, skulle til Angkortemplene for første gang. Han lurte på hvorfor jeg satt og leste i en bok om buddhismen. Jeg fortalte jeg ønsket å lære om landets kultur og religion.

I samtalen kom vi inn på hans valg om å bli munk. Han vokste opp hos tanta, langt fra by. En dag fikk han tilbud om å bli munk. Han var 11 år gammel og ønsket å gjøre som kameraten. Han løp hjem og spurte tanta og hun lot ham ham få lov. Han gjorde et valg som gav ham skolegang. Jeg møtte ham 10 år seinere og holdt på med bachelorgraden sin ved universitetet i Phnom Penh.

Munkelivet her i Kambodsja er hardt. Det kunne han fortelle meg i dag da jeg møtte ham ved gjestehuset jeg bor. Han gikk i moderne dongeribukser og stilig skjorte. Han valgte å forlate munkeordenen for et par år siden.

Han viste meg stolt passet sitt som viste at han nå bor i Thailand. En norsk familie finansierer mastergraden hans. Han har vært heldig. Jeg ble overrasket over at det var bilde av ham som munk. ”I Thailand er jeg en munk, men i Kambodsja er jeg ikke”.
Er det noe en kan velge slik fra dag til dag? Så enkelt er det altså, eller kanskje så vanskelig er det... Det handler om å holde liv i håpet om å kunne få en god framtid. Det handler om å overleve.