De møtes aldri

Reisebrev fra Siem Reap

I dag mottok jeg reisebrev fra familien Strandi. De sender med jevne mellomrom flotte fotofortellinger fra året sitt på Koh Lanta. De har funnet en form som jeg synes er flott på reisebrevene. Mye formidles med få ord og gode bilder.

Provincial Teacher Training College (PTTC)

Provincial Teacher Training College i Siem Reap er partnerskole til Universitetet i Agder. Her har studenter på Praktisk Pedagogisk Utdanning anledning til å søke undervisningspraksis. I år reiste tre studenter og jeg ble med som veileder. I den forbindelse har jeg laget en liten presentasjon av skolen. Musikken er laget av Ingolv Haaland.

En samling bilder

Det nærmer seg slutten på oppholdet mitt her i Kambodsja. Under søndagsmiddagen på Blue Pumpkin, ble sittende å se igjennom bildene jeg har tatt. Det er mange øyeblikker jeg gjerne skulle fanget og tatt vare på, men noen må huskes i hjertet.

Her er noen av bildene jeg har tatt disse fire ukene. De er tilfeldig satt sammen, men håper likevel de viser noe av dette vakre landet som jeg er blitt så glad i. Musikken jeg har valgt til bildene, er det Ingolv Haaland som har laget.

Blodbanken i Siem Reap

Å gi blod, er en ting jeg alltid har tenkt jeg skulle gjøre men aldri fått gjort. Takket være Lisbeth, var dette noe jeg fikk gjort i går. Siem Reap har flere sykehus og steder en kan donere blod. Vi drog til Kantha Bopha hvor det årlig kommer 600.000 barn. Sykehusets direktør mener at det månedlig ville dø 2800 barn om det ikke hadde vært for dette sykehuset.
Det er så utrolig mange å hjelpe og mange gode formål her i Siem Reap. Det er et uland som trenger hjelp. Er du på gjennomreise i Siem Reap, er dette en av tingene du kan hjelpe med.

Where am I? 7th and 8th place

Hva skjer?

Jobben min er i denne omgang å observere og veilede PPU-studenter. Det er en takknemlig jobb med studentene jeg har med meg, men etter et par uker kjente jeg at jeg bare måtte. Heldigvis var det en ledig klasse også for meg. Klasse 1D i engelsk har ingen lærer disse ukene og jeg kan få lov til å undervise dem i lunsjpausene. Jeg storkoser meg:)

Her ser det nesten ut som vi har et lovsangsmøte, men det er det altså ikke. Studentene ved PTTC lærer her å si V og hvordan den ser ut. Endelig får jeg bruk for sangene jeg har lært som oppvarming i kor og fra barnetv.
Når dagene læres, er det godt å ha vokst opp med Eli Rygg og "Hvilken dag er det i dag". Fungerer veldig bra på engelsk:) Det som var en ny oppdagelse for meg, var hvilke sanger som er mulig å få til. "Hvilken dag er er i dag" klarte de ganske bra. Det er få sprang i sangen, men værre var det når jeg skulle synge en sangen "Good morning" hvor det var et intervall som heter 6st. Oh my, det gikk heller dårlig, men her får du en smakebit fra "Everybody need some love" og "What day is it today?". Der var både melodien og rytmen enkel.



En annen oppdagelse. Hjemme pleier jeg ofte å bruke 4/4 rytme for å øve inn ord og setninger med barn. Jeg tenkte at dette ville bli en suksess i klassen også. Og det ble det forsåvidt. Det var fascinerende å merke forskjellen fra barna her hjemme. I Norge starter barna på 1, men i Kambodsja hadde de ikke følelsen av 4/4-takt. Gøy med kulturelle forskjeller:)

Når leker og ord skal læres må mange språk taes i bruk: tale, tonefall, kropp og mimikk.

Takker Birte Simonsen for boka jeg fikk for tre år siden, Polly Put the Kettle On. Passer veldig bra i "Extra class". Vi storkoser oss med sangene og reglene.

Et utvidet kjøkken

Den kambodsjanske gjestfriheten imponerer meg. Forrige helg skulle jeg møte min tidligere kollega fra PTTC Siem Reap i Phnom Penh. Det var flott å se henne igjen. Godt gift og lykkelig. Mannen hennes kjørt oss begge på mopeden til moren og søsknene hennes. Da vi stanset hørte jeg fra flere kanter "Ah it is Birgittas!". For en velkomst. Alle viste stor glede over å få besøk og damene i huset satte igang med matlaging. Jeg ble plassert på en stol i huset som ser nytt og flott ut.
Det begynte etter en stund å bli noe kjedelig å sitte i stua mens de andre løp rundt i kjøkkenet og bakgården. Jeg tok med meg kameraet og gikk bak til dem.

Moren ble noe fortvilet, for bakgården var nok ikke noe som behaget mitt øye. Da hun forstod at jeg koste meg der, slappet hun mer av.  Her følger en noen bilder fra middagsbesøket:

Barnet har rett til hvile, fritid og lek, og til å delta i kunst og kulturliv.

Skal, skal ikke ...

For tre år siden ble jeg kjent med en munk på bussen fra Phnom Penh til Siem Reap. Jeg hadde vært på seminar med rektor og skulle hjem for å feire nyttår med Rikke og Nicolai. Buntha, som munken het, skulle til Angkortemplene for første gang. Han lurte på hvorfor jeg satt og leste i en bok om buddhismen. Jeg fortalte jeg ønsket å lære om landets kultur og religion.

I samtalen kom vi inn på hans valg om å bli munk. Han vokste opp hos tanta, langt fra by. En dag fikk han tilbud om å bli munk. Han var 11 år gammel og ønsket å gjøre som kameraten. Han løp hjem og spurte tanta og hun lot ham ham få lov. Han gjorde et valg som gav ham skolegang. Jeg møtte ham 10 år seinere og holdt på med bachelorgraden sin ved universitetet i Phnom Penh.

Munkelivet her i Kambodsja er hardt. Det kunne han fortelle meg i dag da jeg møtte ham ved gjestehuset jeg bor. Han gikk i moderne dongeribukser og stilig skjorte. Han valgte å forlate munkeordenen for et par år siden.

Han viste meg stolt passet sitt som viste at han nå bor i Thailand. En norsk familie finansierer mastergraden hans. Han har vært heldig. Jeg ble overrasket over at det var bilde av ham som munk. ”I Thailand er jeg en munk, men i Kambodsja er jeg ikke”.
Er det noe en kan velge slik fra dag til dag? Så enkelt er det altså, eller kanskje så vanskelig er det... Det handler om å holde liv i håpet om å kunne få en god framtid. Det handler om å overleve.

En lørdag med såper, krydder, oljer og lys

Where am I? 6th place

Holocaustdagen 2010

Mens skoleungdommene i Kristiansand markerer Holocaustdagen 2010, har jeg vært med lærerstudentene fra PTTC Siem Reap til Tuol Sleng og Extraordinary Chambers in the Courts of Cambodia. Det har vært en spennende dag, hvor studentene fikk høre og lære om Kambodsja sin fortid. Det er ikke mye de har hørt om Røde Khmer. Lærer har fram til det siste året hatt forbud mot å undervise om nyere historie.

Undervisning om Røde Khmer er nå blitt tillat og skoleelever og lærerstudenter får gratis buss for å lære med om de grusomheter som Røde Khmer påførte sitt eget folk.

 Bildene og torturredskapene gjorde inntrykk på lærerstudentene.

Reisen var lang for studenten, og det var ikke lett å holde seg våken under foredraget i rettshuset. Studentene fikk en innføring i hvordan rettsakene fungerte og filmen My father ble vist. Her kan du se dokumentarfilmer om Røde Khmer.

Her kan du lese om hva Kjetil Grødum, PhD stipendiat og forskningskoordinator ved Stiftelsen Arkivet, skriver om fengselsdirektøren Duch og saken hans.

THE NEW REGIME

Poem by Sarith Pou in Corpse Watching

No religious rituals.
No religious symbols.
No fortune teller.
No traditional healers.
No paying respect to elders.
No social status. No titles.

No education. No training.
No school. No learning.
No books. No library.
No science. No technology.
No pens. No paper.

No currency. No bartering.
No bying. No selling.
No begging. No giving.
No purses. No wallets.

No human rights. No liberty.
No courts. No judges.
No laws. No attorneys.

No communications.
No public transportation.
No private transportation.
No traveling. No mailing.
No inviting. No visiting.
No faxes. No telephones.
No social gatherings.
No chitchatting.
No jokes. No laughter.
No music. No dancing

No romance. No flirting.
No fornication. No dating.
No wet dreaming.
No masturbating.
No naked sleepers.
No bathers.
No nakedness in showers.
No love songs. No love letters.
No affection.

No marrying. No divorcing.
No martial conflicts. No fighting.
No profanity. No cursing.
No shoes. No sandals.
No toothbrushes. No razors.
No combs. No mirrors.
No lotion. No make up.
No long hair. No braids.
No jewelry.
No soap. No detergent. No shampoo.
No knitting. No embroidering.
No volored clothes, exept black.
No styles, exept pajamas.
No wine. No palm sap hooch.
No lighters. No cigarettes.
No morning coffee. No afternoon tea.
No snacks. No desserts.
No breakfast (sometimes no dinner).

No mercy. No forgiveness.
No regret. No remorse.
No second chances. No excuses.
No complaints. No grievances.
No help. No facors.
No eyeglasses. No dental treatment.
No vaccines. No medicines.
No hospitals. No doctors.
No disabilities. No social diseases.
No tuberculosis. No leprosy.

No kites. No marbles. No rubber bands.
No coockies. No popsicle. No candy.
No playing. No toys.
No lullabies.
No rest. No vacations.
No holidays. No weekends.
No games. No sports.
No staying up late.
No newspapers.

No radio. No TV.
No drawing. No painting.
No pets. No pictures.
No electricity. No lamp oil.
No clocks. No watches.

No hope. No life.
A third of the people didn’t survive.
The regime died.

Familiegjenforening

For et par dager satt jeg som vanlig ved frokostbordet og spiste mine to egg. Ned kom et ektepar. Hun så asiatisk ut og han europeisk. Det viste seg at de kom fra New Zealand, men opprinnelig var han fra Holland og hun fra Kambodsja. Som alltid når en er ute og reiser, så deler en erfaringer ved reisen. Jeg kommer aldri til å glemme hennes minner.

Ni år gammel var hun sist hun var i Kambodsja. Landet var tatt over av Røde khmer og alle måtte flykte. Moren døde av sult på flukten. Hun selv klarte å komme seg til en flyktningleir i Thailand hvor hun ble sendt videre til New Zealand. Ikke visst hun alderen og ikke visste hun hvor resten av familien var.
Ca 35 år etter, reiste hun til sitt hjemland sammen med sin mann og spurte seg rundt etter folk med samme etternavn som henne. Plutselig var det en dame som visste hvem hun var. Brødrene hennes ble kontaktet og det ble en uventet familiegjenforening.

Her ser dere bildet av henne og brødrene. Det skulle vært to søstre til, men både de og foreldrene døde av sult og sykdom under Røde khmer.

Jeg lover etter beste evne...

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle finne speidervenner her ved lærerutdanningen. Tirsdag fikk vi den ære å få være med på speideropptakelse her ved PTTC. Alle andreårsstudenter ble tatt opp som speidere. De stod flott på rekke og rad og høre på den ene talen etter den andre med fire forvirrede nordmenn og tre lattermilde munker på podiet. Etter å ha stått fint beredt ble speiderløftet utført med venstre hånd på flagger og høyre hånd opp.

Det var en høytidelig og flott seremoni. Munkene velsignet speiderne med hellig vann. Han tok riktig godt i der han kastet det rundt, mens studentene prøvde høflig å unngå den værste spruten.

Etter alle hadde fått sitt speiderskjerf og lue, var det oppstilling for kamera. Om du ser nøye, ser du fire malplasserte nordmenn i øverste rekke. Søren at jeg glemte speideruniformen min!

Åpning av ny skole

Jeg ble invitert med på åpning av en ny barneskole som ligger like ved busstasjonen her i Siem Reap. Skolen ble bygd av en tysk organisasjon Children’s dream . Angi bruker sin pensjonisttilværelse til å bygge skoler og barnehager. Hun brenner for at barna i Kambodsja skal få en god utdanning. På skolene er det også førskoler, hvor barna bl.a. lærer engelsk.

Da jeg ankom åpningen, ble jeg overrasket av musikk, sang og dans. Jeg var forberedt på offisielle embetsmenn som holdt lange taler og munker som velsignet stedet , men ikke flott sang og musikk av skolebarn. Skolebarna som spilte og sang kom fra en naboskolen Wat Bo, vennskapskolen til Møvig skole. Lurer på om mellomtrinnet på noen norske skoler klarer å prestere lignende??

Lunsjtid på PTTC Siem Reap (Provicial Teacher Training College)

Hus med strandlinje

Rett i turistfella

Det ble vanskelig denne gangen å ikke gå i turistfella. Å reise ut til den flytende byen i Tonlé sap er en opplevelse, og en skulle tro at her kunne en sitte i ro på båten og suge til seg alle inntrykk. Det var mange inntrykk å ta inn. En hel landsby som levde på båter. Der hadde de kjøkkenhager, fiskeoppdrett, krokodiller, basketballbane, skoler, kirker, kafeer, kommunehus og alt det en landsby skal ha. Det er fasinerende å se hvordan barna manøvrerer seg fram med båter og baljer. De har en annen skolevei enn barn flest. Små barn som bare kan krype, beveger seg rundt som om det ikke sto om livet. Hva om de falt i vannet?!!! Tenker de ikke barnesikring eller? Jo heldigvis, noen gjør. Jeg så ihvertfall en husbåt med gjerde foran utgangen. Velsignet være dem, tenkte jeg.

Båten vi kjørte med, tok oss med til en butikkbåt eller rettere sagt to forskjellige. I den ene butikken ville de ha oss til å kjøpe bøker til skolen for en blodpris. Jeg har mistanke om at de bøkene ville bli solgt videre og ikke komme fram til barna. Vi kjøpte ikke bøkene.

I den andre butikken, hvor det var krokodiller, fiskeoppdrett og restaurant, dukket det opp to søte jenter. De bar om halsen mitt største mareritt - SLANGE!!!! Oh my, som jeg hater dem, slangene altså, men jentene var så bedårene. Jeg klarte ikke å motstå, jeg måtte bare ta bilde. Og der gikk jeg på... One dollar madam! Ja, ja, det er visst ikke så annerledes her enn fornøyelsesparkene hjemme. Alt må betales for. Det har vi kanskje oss selv å takke for når alt vi gjør dem til er et spennende bildemotiv...